Menu

Fortets historie

Av Monica Mørch, historiker og forsker ved Norsk Folkemuseum.

Urskog fort er et lite og godt kamuflert sperrefort fra 1903. Det fikk en viktig forhandlingsrolle ved unionsoppløsningen i 1905. Fortet ligger på Dingsrudåsen ved Lierfoss i Aurskog-Høland kommune, øst i Akershus. Mye av fortet ble ødelagt og delvis gjenfylt i 1906. Likevel kan en fortsatt få en formening om hvordan fortet så ut. Deler av området er gravd opp og satt i stand, så besøkende kan se noen av kanonstillingene, gangene og skyttegravene.

Urskog fort var en av de fire grensefestningene som ble bygget før unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Urskog og Ørje fort var nye festninger mens de gamle festningene ved Kongsvinger og Fredriksten ble modernisert. Etter 1895 startet en opprustningsperiode i Norge, opprustningen ble begrunnet med at det var et ledd i ønsket om å styrke unionsforsvaret. Grensefestningene skulle styrke unionsforsvaret mot en felles fiende fra sør-øst, men naturligvis kunne de også brukes ved en svensk innmarsj. Poenget med fortets beliggenhet var å sperre hovedveiene mot Christiania. Ved Lierfoss i Urskog, dagens Aurskog, møttes tre mindre veier fra svenskegrensen. I tillegg passerte den smalsporede Urskog-Hølandsbanen forbi Lierfoss og lettet både troppe- og materielltransport.

Venstreoffiseren Georg Stang ble forsvarsminister i 1900 og ble grensefestningenes "far. Stang hadde sittet i befestningskommisjonen som hadde utredet ny forsvarsmodell for Østlandet, den såkalte "Glommalinjen. Han fikk overbevist sine moderate partikollegaer, regjeringen og tilslutt Stortinget. Men grensefestningene var omstridte både i militære og politisk kretser. Innstillingen om grensefestningene fikk stor oppmerksomhet i samtiden. Byggingen av Urskog fort startet opp like etter Stortingsvedtaket og allerede i januar 1903 var det ferdig.

Urskog fort var bestykket med fire 10,5 festningskanoner med en rekkevidde på 6-7 km. I tillegg var det to mitraljøser, men det var satt av flere stillinger til dette formålet. Det var også en rekke stillinger til feltkanoner.

Den politiske spenningen økte igjen mellom unionspartene våren 1905. Det resulterte i 7. juni-vedtaket som i praksis opphevet unionen fra norsk side ved å avsette kong Oscar II. Tross den skarpe politikken ble det gjennomført få militære sikkerhetstiltak. Det ble innledet forhandlinger om betingelsene for at Sverige skulle godta en oppløsning av unionsfellesskapet. Det var først i september da Karlstadforhandlingene var i gang at militære virkemidler ble tatt i bruk.

Bakgrunnen for norsk uro var at svenskene holdt repetisjonsøvelser ved grensen og forlenget sommerens øvelser til september. Det var dermed store svenske militære styrker rett ved grensen. Den 13. september foretok Norge derfor en delvis mobilisering. Urskog fort ble bemannet med krigsbesetning. Forhandlingslinjen og diplomatiet seiret og allerede 18. september ble både norske og svenske tropper trukket tilbake fra grensen. Den 23. september aksepterte nordmennene med statsminister Chr. Michelsen i spissen, de svenske vilkårene for unionens opphevelse.

Et av vilkårene i Karlstadforliket var at de nye grensefestningene måtte rives. Det ble etablert en nøytral sone som skulle hindre en fremtidig opprustning mellom nabolandene. De gamle historiske festningsverkene ved Kongsvinger og Fredriksten fikk etter harde forhandlinger likevel bestå. Rivingen av de nye festningene ble oppfattet som unødvendig av noen grupper og diskusjon gikk høylytt en kort tid. Men protestene var forholdsvis få og førte ikke frem. Mildere ble også stemningen de påfølgende år ved at Glommalinjen ble styrket med nye verker med gjenbruk av kanonene fra grensefestningene.

For å oppfylle betingelsene i Karlstadforliket ble fortet demolert, dvs. gjort ubrukelig som festningsverk, våren 1906. Det var bare kasernen og en kommandantbolig som fikk stå igjen. Det var en forholdsvis stor skepsis i begge land om den nøytrale sonen ville bli respektert. Sonen levde likevel opp til forventningene og den ble ikke offisielt opphevet før i 1993.

Lokalt fikk byggingen av fortet flere ringvirkninger. I oppføringsfasen ga det arbeid til bygdas menn. Det var også flere økonomiske ringvirkninger, da en del materialer ble kjøpt lokalt. Det ble også økt trafikk på den smalsporede Urskog-Hølandsbanen som passerte Lierfoss. Det var til og med grunnlag for hotellvirksomhet ved Lierfoss stasjon en periode. Bygdas første idrettslag ble stiftet av en sersjant på festningen i 1903.

Interessen for fortet lokalt stoppet ikke med at fortet ble demolert. Både kommunen og tidligere grunneier ønsket å kjøpe stedet. Forsvarsdepartementet nølte lenge og først i 1937 gikk de med på å selge området til kommunen. Betingelsen var at det skulle være åpent for allmennheten og ble bevart som historisk minnesmerke.

Urskog fort fikk en heller ubetydelig rolle som festningsverk i norsk militærhistorie. Det var som forhandlingskort ved Karlstadforhandlingene at fortet fikk betydning. Siden har Urskog fort vært et viktig lokalt kulturminne og utfluktsmål til glede for lokalbefolkningen.

Til 100-års markering i 2005 fikk lokale krefter i bygda, i regi av Aurskog-Høland kommune laget et historisk spill om den spenningsfylte seinsommeren 1905, med Urskog fort som arena og kulisse for sin egen historie.

(artikkelen er basert på forfatterens hovedfagsoppgave om fortet:

http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon19.php )